Vi kan ikke feile mht å sikre at det vil skje høgere utdanning og forskning i Innlandet framover, av høy faglig kvalitet og relevans for alt samfunnsliv. Det er mange nok som vil at vi skal mislykkes.

Vi bør konsentrerer forskningen mer, sier Kristin Clemet i Klassekampen den 13. februar. Hun er tidligere statsråd for høgere utdanning og forskning, nå leder for den liberale/ konservative tankesmia Civitas, og sannsynligvis en av de mest innflytelsestunge politikkutviklerne i Høyre for tida. Noen dager tidligere uttaler biologiprofessor ved Universitetet i Oslo Dag O. Hessen at forskningspolitikken i for stor grad styres av distriktspolitiske hensyn. Han er kritisk til at forskning spres til små miljøer rundt omkring i landet, og tar til orde for at forskning skal være elitistisk. Dette sier Clemet seg i stor grad enig i.

De to er ikke alene. Få sier det i klartekst, men dette tankegodset er trolig godt forankret hos mange sentrale politikere, og i deler av akademia. Mye tyder på at mange venter på ei borgerlig regjering før de setter i gang den store debatten. Slik sett er dette i tråd med den strategien som Høyre og høyrepartiene lykkes godt med, foreløpig. Unngå å provosere, men mer antyde hva en kan ha i vente ved et eventuelt regjeringsskifte.

Det merkeligste utspillet fra denne høyrekanten så langt er at distriktene kan få lov til å beholde utdanningene, men ikke forskningen. Dette underminerer et viktig prinsipp for all høyere utdanning i Norge, nemlig at undervisninga skal være forskningsbasert. I dette ligger bl.a. at undervisninga som hovedprinsipp skal bli utført av aktive forskere, at undervisninga skal være knyttet til et forskningsmiljø og ikke minst at undervisninga skal innebære trening i vitenskapelig arbeid i samarbeid med forskere.

Det er nettopp dette som skal sikre kvaliteten i utdanningene, ikke minst profesjonsutdanningene som lærer, sjukepleier, ingeniør, sosionom osv. Og en positiv tilleggseffekt er at det får forskningen til å bli mer opptatt av praksis, av å forstå og bidra til å videreutvikle praksisfeltet. Ikke minst har våre tre Innlandshøgskoler klart å utvikle seg i tråd med dette prinsippet. De forsker stadig mer og bedre, de driver godt og relevant utviklingsarbeid for praksisfeltet.

Derfor savner jeg en ærlighet i denne debatten. Hvis en vil sentralisere forskningen, så får en tørre å si at en også vil sentralisere utdanningene. Et tilleggspoeng her er at om en tok forskningen vekk fra distriktshøgskolene, så ville verken studenter eller fagfolk velge seg til slike institusjoner. Slik annenrangs utdanning vil derfor smuldre vekk.

Så er det dette med forskningskvalitet og at forskning er en elitistisk aktivitet. Dette høres besnærende ut, men bygger på ei noe gammelmodig akademisk tilnærming til hva forskning er. Vi trenger elitistisk forskning med ambisjoner om å ligge i den globale forskningsfronten. Såpass bør et rikt land som Norge klare. Samtidig må forskning være en aktivitet som kommer all samfunnsaktivitet til gode. Det lokale næringslivet, skolen, helsesektoren osv skal også ha tett kopling til forskere og forskning som nettopp har som ambisjon om å bry seg om deres praksishverdag, – om hva som skjer og hva som kan forbedres.

Vi har utviklet et målesystem innen akademia i dag som fokuserer ensidig på å publisere i internasjonale vitenskaplige tidskrifter. Dette fanger i liten grad om nytteverdien av en mer praksisnær forsknings- og utviklingsaktivitet. Slik sett bidrar de til en litt fordummende diskusjon om kvalitet og nytteverdien av forskning.

Innlandsuniversitetsarbeidet må plasseres inn i denne nasjonale debatten. Som jeg skrev innledningsvis, det er mange nok som vil at vi skal mislykkes. Da må vi sammen lykkes. Og jeg sier sammen. Det vil i alle fall ikke bli forstått sentral om vi splittes for så å kjøre egne universitetsløp på hver si side av fylkesgrensa. Sjøl til sammen har de to innlandsfylkene et innbyggertall på godt under 10 % av Norges befolkning.