… men som ble kraftig kuttet ned på fordi det var noen andre poenger jeg måtte ta først innen mine tre tilmålte minutter,

Men her er manuset:

“President!

Når vi representanter er ute på besøk, får vi av og til gaver. Da jeg i forrige uke besøkte Universitetet i Tromsø, som er svært gode på mye, bl.a. i å fleksibilisere undervisninga si slik at studiene blir tilgjengelig for folk ute i distriktene, der de lever og virker.

Og ja, jeg fikk litteratur på dette temaet også, bl.a. boka ”For folk flest” som jo er en tittel som vekker gode viberasjoner hos mange partier i denne salen. Men den boka jeg her vil trekke fram har tittelen ”Tre års kjedsomhet? Om å være elev i ungdomsskolen”. Førsteopplaget kom i 2000. Redaktør er professor Gunnar Grepperud, som innledningsvis hevder at ungdomsskolen har havnet utenfor den store reformiveren som preget skole-Norge på 90-tallet. Som seg hør og bør i ei bok der mange forskere skriver, kommer den ikke med noe entydig budskap. Men redaktøren sjøl skriver i sine avsluttende refleksjoner om bl.a. hvor viktig
- relasjonen elev – lærer er, og om det å sette eleven i sentrum
- det er med positiv tilbakemelding og ros, – og om medinnflytelse
- det er med god kopling mellom utdanning og dagligliv (arbeidsliv, kultur, global utvikling)
- med et mangfold mht læringstrategier.

Dette er 11 år etter, fortsatt gode poenger, – og de er i stor grad skrevet inn i denne meldinga.

Jeg er særlig glad for at en samlet komite har samlet seg om å skrive at praktiske aktiviteter skal og må brukes som didaktiske virkemiddel, og at nettopp de praktisk-estetiske fagene er en arena for teoretiske emner, men at samtidig disse fagenes egenart ikke må utslettes.

Vi har mange dyktige lærerutdannere, forelesere og forskere, i Norge. En av dem er Wenche Waagen, NTNU, som på fagsamlinga til kulturskolefolk i Innlandet sist fredag, holdt et innlegg med tittelen Kunstfagenes betydning for barn og unges livskompetanse, der hun bl.a. pratet om ”virkninger og bivirkninger av kunstneriske læringsprosesser. Hennes poenger kan i stor grad brukes på praktisk –estetiske fag rent generelt.

Og det var ikke oppskrift for en koseskole, hun presenterte. Og da koseskole brukt i den harselerende varianten som SV er blitt utsatt for gjennom mange år, om ikke det siste året. En ny forståelse er nå endelig i ferd med å vokse fram, eller komme tilbake., mht disse fagene.

Nei det hun argumenterer for er en mer læringseffektiv skole, i tillegg til det store poenget med danning, ikke bare utdanning, – med livskompetanse.

Hun trakk fram bl.a. følgende positive virkninger og bivirkninger, i stikkordsform:
• Lærer å beherske kompleksiteten (kognitivt, emosjonelt, motorisk)
• Konsentrasjonsevnen trenes
• Mestring og selvbilde
• Lederkompetanse i ung alder
• En velforsynt hukommelse
• Individ OG fellesskap ivaretas
• Drama/teater styrker empati

Teater- og dramaopplæring gjør ungdommene
- tryggere i lesing
- tryggere i kommunikasjon
- mer empatiske
- mer aktive med å uttrykke sin mening
- mer tolerante, større interkulturell forståelse

Og hun la inn sterke argumenter for
- Kunnskap i handling
- Betydning av praksisfellesskap
- Forståelsen av og respekten for taus kunnskap, – som ikke er så lett å få til å gi utsalg på Pisa-måleinstrumentet

Hun understrekte at innefor sosiokulturell læringsteori, som bygger på en forståelse at all læring skjer i en kontekst, her og nå, – en sammenheng som må forstås og spilles på, så må
– læring på intermentalt plan, læring i samhandling med andre,
- komme før læring på intramentalt plan, dvs den indviduelle læringa.

Det stimulerende, trygge og dermed lærende fellesskapet må på plass som en grunnforutsetning, før den individuelle læringa kan ta til på en god måte."