President!

Jeg er glad i stortingsmeldinger og tilhørende komiteinnstillinger. De er sterkt undervurdert som faglitteratur. De er ofte velskrevet, og klokt skrevet. De er kunnskapstunge, og de er ikke minst interessante som en stemningsrapport, skrevet på et bestemt tidspunkt, i en bestemt faglig, administrativ og politisk kontekst.

Denne stortingsmeldinga, og den tilhørende komiteinnstillinga som vi legger fram i dag, er ikke noe unntak. Den forteller leserne det som menes om ungdomsskolen i 2011, – historikken, helsetilstanden i dag, og ikke minst hvilke ambisjoner regjering og storting har for ungdomsskolen framover.

Vurdert ut fra dagens innstilling, er det per dato liten politisk uenighet om kunnskapssyn, tematisk innhold, organisering, læringsmetodikk og finansiering når det gjelder ungdomsskolen. Jeg sa det samme under budsjettdebatten før jul. Jeg gjentar det nå. Og i den grad det er markert uenighet i denne innstillingsteksten, går det like mye på fortida (jfr. Pkt 2.8), som framtida.

Om vi teller opp antall avvikende merknader i denne innstillinga kan det nok se motsatt ut. Jeg fant i alt 58. Men som alltid er det farlig å bare telle når en skal finne fram til fakta som teller.

En merknad der en foreslår at stortinget skal be regjeringa om å gjøre kommunene oppmerksom på en veileder utgitt av Utdanningsdirektorat, er liksom ikke mye i opposisjon til rådende politikk.

Det samme gjelder de merknadene som går på lokalt handlingsrom til å gi valgfagene en lokal tilpasning. Opposisjonen går muligens noe lenger mht å åpne opp for lokal variasjon. Men når de samtidig er svært så påpasselige mht at disse fagene skal ha karakterer og eksamen, så kan det ikke være ment å bli så veldig avvikende og alternativt. Eller de merknadene som understreker det alle er enige om at grunnskole og ungdomsskole og videregående skole skal henge godt sammen, at vi må være særlig oppmerksomme i overgangene, men som opposisjonen i egne merknader dels knytter opp til skolebyggene: Først skal barneskolene forsøksvis samlokaliseres med ungdomsskolene, og lenger ute i innstillinga skal ungdomsskolene forsøksvis samlokaliseres med de videregående skolene. Det blir ikke igjen mange barneskoler i Norge med slike såkalte helhetlige skolesentre, som de blir omtalt som.

En del av merknadene er preget av at de enkelte opposisjonspartier er internt uenige, for eksempel dette med timetall eller har behov for å skrive ut akkurat sin versjon av temaet, for eksempel etter- og videreutdanning av lærere. Greit nok, men ikke veldig opposisjonelt slik samlet sett

Eller leser jeg innstillinga feil, President? For det finnes inne i mellom en lyst til å påføre barneskolen tallkarakterer, til å øke antall eksamener, til differensiering og til nivådeling (om enn mest i realfag, kanskje?), til temaskoler, til ikke å slutte seg til flertallets mål om at å øke den sosiale kompetansen også er viktig , og Høyre ønsker ikke at fysisk aktivitet skal inn på valgfagsmenyen.

Spørsmålet er så om disse restene av den blå kunnskapspolitikken, er nettopp etterlevninger av posisjoner de har forlatt. Fordi de ikke vinner gjenklang verken ute i skole-Norge eller hos skoleforskerne. Eller er de mer som en forsmak å regne, for hva som vil komme med et eventuelt regjeringsskifte? Jeg har sjølsagt mest lyst til å tro det første, men er redd for at den siste antakelsen er mer riktig. Vi så det alle så tydelig under Høyres landsmøte, hvor de gjorde seg flid med å meisle ut en sentrumsprofil, – en lyseblå profil der de stort sett tar opp i seg alt det rødgrønne, men legger til en dæsj med penger og valgfrihet.

Den som lever får se, som det heter, forutsatt da at Høyre vinner neste valg.

SV er uansett svært glad for at vi har fått ei så god ungdomsskolemelding. Ei melding som ikke minst viser god retning, som markerer ei pendlingsvingning i retning av et bredere og dermed mer moderne kunnskapssyn. Som markerer en klar ambisjon om større mangfold metodisk som innholdsmessig. Som viser hvor nødvendig de praktisk-estetiske fagene er for både trivsel, motivasjon og læring. Som markerer likeverdigheten mellom det akademiske – kunstneriske og håndverksmessige. Som understreker betydningen av skolebasert satsing på klasseledelse, kompetanseheving for lærere innenfor regne- og leseopplæring men også alle andre fag som de praktisk – estetiske. Som er opptatt av god og effektiv elevvurdering og tilbakemelding, effektiv både for lærer og elev. Som understreker at det skal et helt samfunn til for å lage en god skole. Foreldre, arbeidsliv, lag og foreninger, folk flest, må engasjere seg i skolen – bry seg, hjelpe til, ikke minst prate skole opp!

Stortingsmeldinga og komiteinnstillinga, inkludert fleie gode opposisjonsmerknader, understreker at både ressurser og kompetanse er viktig. Dette blir ei utfordring vi må ta med oss inn i bl.a. videre budsjettarbeid. SV har bl.a. ressursnorm som en fanesak, ikke minst aktualisert nå gjennom valgfagene. Så vil alltid kommuneøkonomien være en svært så viktig faktor.

Til slutt, verken KUF-komiteen eller KD, Storting eller regjering, er skoleeiere. Det er svært viktig at det framover blir en tett og god kontakt til nettopp skoleeierne, til KS . Det vet jeg også Statsråden er opptatt av. Men også til
- de som arbeider i skolen, til fagbevegelse
- foreldre/foresatte, til FUG
- elever
- lærerutdanningene
- forskningsmiljøene
- nærings- og samfunnslivet.

D.v.s bygge videre på det som har kjennetegnet arbeidet med denne meldinga – medvirkning, prosess

Så skal vi til slutt huske – det finnes allerede my god praksis ute i skole-Norge som på en god måte kommer denne meldinga i møte