Det er gjerne den britiske opplysningstenkeren Francis Bacon (1561 – 1626), som får æren for først å ha kommet med denne formuleringa: Kunnskap er makt.
I Bacons tid var det menneskenes makt over naturen som var i hovedfokus. Og ikke minst klimakrisa forteller oss at vi må utvikle ny kunnskap innenfor naturvitenskap og teknologi. Samtidig er klimakrisa, som finanskrisa, som matvarekrisa, som den globale militariseringa først og fremst samfunnsfaglige kriser, etisk-moralske kriser, politiske kriser, som alle trygler etter ny og handlingsrettet kunnskap om menneske og samfunn. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har sagt at kapitalismen er fabelaktig til å skape velstand, men også til å skape fattigdom. For egen del vil jeg føye til, å skape klimakriser og krig.

Kunnskap er mote. Alle politiske partier kappes om å si at kunnskap er viktig. Kunnskap noe langt mer enn teori, noe en kan lese og pugge eller forske seg til.. Kunnskap må ikke minst lages, og den skal gjerne være mer nysgjerrighetsdrevet enn nyttedrevet eller politisk drevet. Derfor må alt og alle som driver med opplæring og kunnskapsutvikling få gode og tillitsfulle arbeidsvilkår, fra barnehage til universitet og forskningsinstitusjoner.
Ved å legge til grunn et slikt bredt kunnskapsbegrep fanger vi lettere opp alle mennesker. Alle har i seg kunnskap, og ikke minst en evne og lyst til å anvende og utvikle mer kunnskap. Dette er noe av det vakreste ved oppfinnelsen ”menneske”. Det er lett å se det i barnehagen. Det er kanskje ikke så umiddelbart synlig i ei skoletrøtt tiendeklasse, eller på en sliten og presset arbeidsplass. Særlig i debatten om sjukefravær og arbeidsløshet, men også om frafall i skolen, røper mange politikere et negativt menneskesyn. Jeg tror imidlertid at vi alle ønsker å ”være med der det skjer”, på skolen, i arbeidslivet eller samfunnslivet. Ingen ønsker å mislykkes, å bli koplet av. Da er det ikke straff og pisk vi har for lite av, men støtte og hjelp, og ikke minst tillit og respekt!

Med et slikt bredt kunnskapssyn vil basisferdigheter være mer enn å lese – skrive – regne. Det å ha et godt handlag er også en viktig basisferdighet, både for den enkelte , men ikke minst for arbeids- og samfunnsliv. Og ikke minst er det viktig å dyrke fram og verdsette det å være kreativ og sjølstendig tenkende, og kunne prate med og samhandle med andre. Med et slikt kunnskapssyn blir ikke PISA-undersøkelser og tallkarakterer uviktige, men de måler bare en liten del av det som betyr noe.
Med et slikt kunnskapssyn vil antall publiserte artikler i vitenskapelige tidskrifter med referee (fagpersoner som anonymt leser og godkjenner for publisering) være viktig nok, men ikke nok for å ane verdien av en forskningsaktivitet.

Heldig er den personen, organisasjonen, politiske parti, bedriften og samfunn som får ei positiv og offensiv holdning til opplæring, utviklingsarbeid og forskning. De tilhører vinnerlaget framover. Med kunnskap følger makt over egen livssituasjon.
Eller er det ofte omvendt? Ja, ofte er faglige og politiske debatter mer preget av at makt er kunnskap. Det som da er gyldig sannhet er det som makteliten politisk – religiøst – økonomisk ser seg tjent med å definere som sant. Det er slike mekanismer som forkludrer mange av våre viktige samfunnsdebatter.

Det er f eks slik, kan fagfolk fortelle oss, at inkluderinga virker i forbausendestor grad, at innvandrere og nordmenn er mer like enn vi tror, at vi er djupt inne i ei klimakrise, at det er vi i den rike delen av verden som ene og alene har skylda for denne krisen, at 2009 har vært et katastrofalt år for verdens mange sultende, at antall konflikter og krige i verden er stigende igjen osv, – og folk er ikke grunnleggende arbeidssky og late. Her er det bare å ramse opp videre. Eksemplene står i kø.

Vår samtid må klarere ta et oppgjør med denne dobbelheten. Ikke minst hviler det et tungt ansvar på oss politikere og mediafolk. Alle påstander er ikke like gode, eller like sanne. All informasjon er ikke like riktig. Politiske debatter må ikke frakople seg fag.. Media, som politikere, må også bry seg om sannhetsgehalten i det de presenterer, ikke bare tilsynelatende troskyldig videreformidle løgn og usannheter.

Først da vil vi virkelig kunne bli et kunnskapssamfunn, til glede for oss alle. Først da får vi en samfunnskultur som tar opplæring, utviklingsarbeid og forskning på alvor.

For det er vel det vi vil?