Jeg visste det nok på forhånd, det at de største konfliktene i stortingssal og møterom ikke er om framtidssamfunnet, eller hvordan vi skal komme dit. De kraftigste debattene og den største uenigheten er om hvordan vi har det i dag, og om hva som skjer akkurat nå i samfunnet vårt.

Tydeligst, og verst, er det i spørretimen som foregår hver onsdag i stortingsalen. Dette er opposisjonens dag på stortinget. Her har statsråder å møte opp for å svare på både spontane og innmeldte spørsmål. Utgangspunktet er stort sett alltid ei påstått krise i f. eks. skole eller helse eller samferdsel eller næring, og at regjeringa enten ikke har sett denne krisa, eller reagerer for sent, eller bruker alt for lite penger på nettopp dette problemet. En statsråd er nesten alltid dømt til å komme på defensiven i slike debatter. Hvis vedkommende mener at opposisjonens beskrivelser av tingenes tilstand er feil, så er svaret tilbake at regjeringa er arrogant, frakoplet det virkelige liv, rosemalende osv. Hvis statsråden hevder at det er gjort en innsats, at det er satt inn penger, så er svaret tilbake at det er ”for sent og for lite”. Hvis opposisjonen så til slutt kan vise til folk oppe på galleriet som representerer de som har det vondt og vanskelig, så er opposisjonens seier fullbyrdet. Vil de fleste mene, ikke minst de ”Se og Hør”- media som står ute i Vandrehallen og venter på dramatiske oppfølginger.
En særlig besnærlig måte å kritisere statsråd og tingenes tilstand på er ikke sjøl å hevde at det er krise i landet, men å formidle et rykte eller et utsagn fra en organisasjon eller person. Å formidle et rykte er jo noe annet enn sjøl å ta stilling til ryktet.

Slike debatter er nesten umulig å forholde seg til, også for oss menige stortingsrepresentanter. Påstand mot påstand, tall mot tall, eksempler mot eksempler. Alltid er det underliggende poenget at vi har ei regjering som vil for lite og gjør for lite.

Det er dette opposisjonsspillet som bidrar til ei oppfatning om at det meste ikke fungerer i samfunnet, at de fleste av oss fortjener å ha det langt bedre, at det brukes for lite penger på alt. Og så er sjølsagt også alle skatter for høge, både for privatfolk og næringsliv.
Dette tar også fokus og arbeidskapasitet vekk fra de viktige debattene. Når ”alt” er i krise og ingen får det en fortjener, slik som opposisjonen skaper et inntrykk av, blir det svært vanskelig å få oppmerksomhet om de virkelige utfordringene.

Det gjelder likevel ikke å gi opp. Å vinne dagsorden er noe av det viktigste å vinne innenfor politikken. Det skal SV klare, sammen med gode krefter i og utenfor regjering og storting.