SV vil sette økt og kritisk fokus på den økte byråkratiseringa i samfunnet. Vi vil utfordre alle andre partier til å bli med oss på dette.

Byråkrati er i utgangspunktet et viktig og vakkert begrep. Uten byråkrater stopper det moderne velferdssamfunnet. Ofte blir de imidlertid mer beskyldt for å stoppe samfunnet. Det er feil, og dermed ei lite konstruktiv tilnærming. Noen av budsjettframleggene fra opposisjonspartiene under finansdebatten i Stortinget i forrige uke er preget av en slik forenklet tankegang.

Samtidig, og av flere årsaker, er det i ferd med å vokse fram en styrings- og kontrollaktivitet i samfunnet vårt, både innen privat og offentlig sektor, som plager og irriterer stadig flere av oss, stadig mer.

Mye av det er godt ment. Vi vil ha mer og bedre kunnskap og innsikt for å styre effektivt. Hva foregår ute i klasserommene, i hjemmesjukepleien, på legekontorene og hva slags politikk er det som virker og ikke virker? Da må det telles, og det må meldes. Og hvis en ikke gjør dette på en anstendig måte, kommer forvaltningsrevisjonen og melder kontant tilbake. Her er ikke prosedyrene på plass. Her mangler en kontroll.

Framveksten av rettighetssamfunnet bidrar i samme retning. Alt må presenteres og senere dokumenteres for å kunne stå i mot eventuell senere kritikk og klage.

Og ikke minst, en tredje årsak, og her er vi sosialister langt mer i tvil om det er godt ment, nemlig dagens dominerende organisasjonsmodeller og styringsfilosofier. Det er omdiskutert hva vi skal kalle denne dominerende tenkninga, disse modellene for styring og ledelse. Mange av oss samler det inn under den språklige paraplyen vi kaller New Public Management.

Vi kan ikke si at kunnskap er feil, eller at det ikke er viktig å sikre grunnleggende bruker- og innbyggerrettigheter, men det får noen vanskelige konsekvenser hvis dette utvikles for langt. Det blir så mye skjemaer. Det stjeler så mye tid. Det skaper ei stemning preget av misstillit mer enn tillit. Og det fordrer administrative apparater til å samle inn og ikke minst bearbeide og nyttiggjøre seg alle disse dataene. Det kan bli for lettvint å samle inn i blinde. Det blir gjerne slik at alle data er gode data, bare fordi de er data.

Så var det New Public Management, dette heroiske forsøket på å modernisere offentlig sektor. Poenget er å dele opp det offentlige i såkalte resultatenheter, som skal ta ansvar for egen fortreffelighet, helst i et konkurranseforhold til private tilbydere. Da vil alt bli så mer skjerpet og effektivt i følge teorien. Om det ikke blir konkurranseutsatt, så skal en likevel internt f. eks i kommunen kunne kjøpe varer og tjenester av hverandre innen kommunen. Stikkordene blir ikke samhandling, samordning og helhet, men konkurranse mellom (resultat-)enhetene.

Jeg besøkte en rehabiliteringsinstitusjon for et par uker siden. Innen dette feltet er

New Public Management-tenkinga satt i system. Denne institusjonen er basert på kontinuerlig å skrive anbudsdokumenter, og at den med jevne mellomrom går seirende ut av slike anbudskonkurranser.

Fram til nå har anbudsperioden vært helt nede i ett til to år. Det er sjølsagt svært vankelig å arbeide langsiktig, bygge kompetanse, trekke til seg og holde på gode fagfolk, og gjøre langsiktige investeringer i utstyr og bygg når tidshorisontene er så korte.

En annen svakhet er knyttet til det som innenfor New Public Management-verdenen kalles bestillerkompetanse. NAV, sjukehus, kommuner og andre som ønsker å kjøpe rehabiliteringstjenester, må klare å formulere anbudsdokumenter som eksakt får fram hva en ønsker av rehabiliteringstjenester, og som deretter makter på en etterrettelig måte å avgjøre hvilken rehabiliteringsinstitusjon som legger inn det beste anbudet. Før var pris mest avgjørende. Nå prøver en gjerne en likeverdig kombinasjon av pris og kvalitet.

I de siste årene har en gått litt vekk fra de mekaniske anbudsrundene, nærmest jukset litt i forhold til idealet. Etter en første runde med innlevering av anbud, har en åpnet opp for noe samtale og forhandlinger. En har til en viss grad gjenoppdaget det sjølsagte, det at det er ikke alltid så enkelt å vite hva en trenger, og heller ikke så lett for institusjonen å vite hva en best bør tilby. Da er samtale bedre enn å sende brev i forseglet konvolutt til hverandre.

Men alt må foregå konkurransemessig etterrettelig. Det må derfor bygges opp
staber for å skrive anbud, for å behandle anbud, for å kontrollere anbud, og for å behandle klager og rettssaker fra tapende parter som mener de urettmessig har tapt anbud. Konkurranse og misstillit blir dominerende i slike anbudskulturer, framfor gjennom raust, forpliktende og lærende samarbeid å utvikle gode løsninger.

Også ikke-sosialister bør mislike ei slik byråkratisering.

Aksel Hagen
Stortingsrepresentant SV