Hvis vi går inn i regjeringserklæringa, Soria Moria II, for å finne ut av de landbrukspolitiske målsettingene møter vi ordene ”videreutvikle, videreføre og sikre”. Hvis vi spør det norske folk om hva vi mener om landbruket, vil det store flertallet norsk landbruk alt vel. Vi er alle synlig stolte over det særnorske kulturlandskapet og bygdesamfunnet som landbruket gir oss.
Samtidig peker de fleste kurver nedover innen landbruket, bortsett for produksjonsvolum. Her er det noe som ikke stemmer. Eller er det denne nedgangen vi nå skal ”videreutvikle, videre-føre og sikre”? Det er dette vi skal diskutere faglig som politisk i den nye landbruksmeldinga.

Måtte denne meldinga ikke minst bli god på fakta og god på ærlighet, på dilemmaer, på interesse- og maktanalyse. Noe av det problematiske i den norske landbruksdebatten er den store faktakonflikten. Når landbruket sjøl, inkludert budsjettnemnda, sier at ”lønnsnivået” er bare det halve av det som er anstendig lønnsnivå for øvrig i Norge, så tenker og sier og skriver mange at det tror de ikke noe på. ”Også bønder må ha et visst magemål” skriver Adresseavisa i sin lederkommentar 17. mars, og sannsynligvis er de fleste enige, om enn i det stille.

De fleste priser norsk mat, men sier samtidig at en ikke vil ha høgere pris på denne maten og at en ikke minst setter pris på å få enkel og billig tilgang til importerte matvarer. Kanskje det store flertallet egentlig, innerst inne, er enige med Marit Paulsen, nestleder i landbruks-komiteen i Europaparlamentet, når hun i Nationen den 19. mars uttaler at norske bønder bør bli ”kulturlandskapsprodusenter”. Hun sier videre: ”Norge har ingen sjanse til å ha ambisjoner om å forsørge seg helt selv. Melk og poteter kan være det eneste”. Og snaue halvparten av velgerne stemmer på partier som både vil redusere landbruksstøtta og bygge ned tollmurene. Og det er gardbrukerne og landbrukssamvirket som får kjeft for matvareprisene, ikke de store matvaregigantene.

Jeg tror at ”folk flest” har et nostalgisk, nærmest nasjonalromantisk, forhold til landbruk. Kulturarven vår, kulturminner og levende kulturlandskap er noe de fleste sier og viser de er glad i. Derfor er vi også glad i landbruk og landbrukslandskap, ikke minst som et ferielandskap, et landskap og et bygdesamfunn som vi kan nyte i helgene og i feriene.

Slike holdninger vil aldri kunne gi oss en offensiv og framtidsrettet landbrukspolitikk. Men de er gode nok til å videreføre de siste års landbrukspolitikk, som er solid og god sammenliknet med hva som skjer i de fleste andre industrialiserte land. Dagens norske politiske landskapet tilsier at det er her det kommende landbruksoppgjøret vil plassere seg.

Hvis vi derimot vil noe mer, hvis vi vil øke vår matproduksjon på egne ressurser og ikke på importerte ressurser (energi, kraftfôr m.m.), så trengs et politisk paradigmeskifte, ei politisk systemendring i stort, både nasjonalt og globalt. Våre tre store kriser, finanskrise – klimakrise – matkrise, løses ikke innenfor nåværende markedsøkonomi/kapitalisme og rådende naturforståelse. Det er dette som gjør landbruksdebatten så viktig, for oss alle, det at den peker langt utover landbruksnæringa sjøl.