Vi kan ikke feile mht å sikre at det vil skje høgere utdanning og forskning i Innlandet framover, av høy faglig kvalitet og relevans for alt samfunnsliv. Det er mange nok som vil at vi skal mislykkes.

Vi bør konsentrerer forskningen mer, sier Kristin Clemet i Klassekampen den 13. februar. Hun er tidligere statsråd for høgere utdanning og forskning, nå leder for den liberale/ konservative tankesmia Civitas, og sannsynligvis en av de mest innflytelsestunge politikkutviklerne i Høyre for tida. Noen dager tidligere uttaler biologiprofessor ved Universitetet i Oslo Dag O. Hessen at forskningspolitikken i for stor grad styres av distriktspolitiske hensyn. Han er kritisk til at forskning spres til små miljøer rundt omkring i landet, og tar til orde for at forskning skal være elitistisk. Dette sier Clemet seg i stor grad enig i.

De to er ikke alene. Få sier det i klartekst, men dette tankegodset er trolig godt forankret hos mange sentrale politikere, og i deler av akademia. Mye tyder på at mange venter på ei borgerlig regjering før de setter i gang den store debatten. Slik sett er dette i tråd med den strategien som Høyre og høyrepartiene lykkes godt med, foreløpig. Unngå å provosere, men mer antyde hva en kan ha i vente ved et eventuelt regjeringsskifte.

Det merkeligste utspillet fra denne høyrekanten så langt er at distriktene kan få lov til å beholde utdanningene, men ikke forskningen. Dette underminerer et viktig prinsipp for all høyere utdanning i Norge, nemlig at undervisninga skal være forskningsbasert. I dette ligger bl.a. at undervisninga som hovedprinsipp skal bli utført av aktive forskere, at undervisninga skal være knyttet til et forskningsmiljø og ikke minst at undervisninga skal innebære trening i vitenskapelig arbeid i samarbeid med forskere.

Det er nettopp dette som skal sikre kvaliteten i utdanningene, ikke minst profesjonsutdanningene som lærer, sjukepleier, ingeniør, sosionom osv. Og en positiv tilleggseffekt er at det får forskningen til å bli mer opptatt av praksis, av å forstå og bidra til å videreutvikle praksisfeltet. Ikke minst har våre tre Innlandshøgskoler klart å utvikle seg i tråd med dette prinsippet. De forsker stadig mer og bedre, de driver godt og relevant utviklingsarbeid for praksisfeltet.

Derfor savner jeg en ærlighet i denne debatten. Hvis en vil sentralisere forskningen, så får en tørre å si at en også vil sentralisere utdanningene. Et tilleggspoeng her er at om en tok forskningen vekk fra distriktshøgskolene, så ville verken studenter eller fagfolk velge seg til slike institusjoner. Slik annenrangs utdanning vil derfor smuldre vekk.

Så er det dette med forskningskvalitet og at forskning er en elitistisk aktivitet. Dette høres besnærende ut, men bygger på ei noe gammelmodig akademisk tilnærming til hva forskning er. Vi trenger elitistisk forskning med ambisjoner om å ligge i den globale forskningsfronten. Såpass bør et rikt land som Norge klare. Samtidig må forskning være en aktivitet som kommer all samfunnsaktivitet til gode. Det lokale næringslivet, skolen, helsesektoren osv skal også ha tett kopling til forskere og forskning som nettopp har som ambisjon om å bry seg om deres praksishverdag, – om hva som skjer og hva som kan forbedres.

Vi har utviklet et målesystem innen akademia i dag som fokuserer ensidig på å publisere i internasjonale vitenskaplige tidskrifter. Dette fanger i liten grad om nytteverdien av en mer praksisnær forsknings- og utviklingsaktivitet. Slik sett bidrar de til en litt fordummende diskusjon om kvalitet og nytteverdien av forskning.

Innlandsuniversitetsarbeidet må plasseres inn i denne nasjonale debatten. Som jeg skrev innledningsvis, det er mange nok som vil at vi skal mislykkes. Da må vi sammen lykkes. Og jeg sier sammen. Det vil i alle fall ikke bli forstått sentral om vi splittes for så å kjøre egne universitetsløp på hver si side av fylkesgrensa. Sjøl til sammen har de to innlandsfylkene et innbyggertall på godt under 10 % av Norges befolkning.

… men som ble kraftig kuttet ned på fordi det var noen andre poenger jeg måtte ta først innen mine tre tilmålte minutter,

Men her er manuset:

“President!

Når vi representanter er ute på besøk, får vi av og til gaver. Da jeg i forrige uke besøkte Universitetet i Tromsø, som er svært gode på mye, bl.a. i å fleksibilisere undervisninga si slik at studiene blir tilgjengelig for folk ute i distriktene, der de lever og virker.

Og ja, jeg fikk litteratur på dette temaet også, bl.a. boka ”For folk flest” som jo er en tittel som vekker gode viberasjoner hos mange partier i denne salen. Men den boka jeg her vil trekke fram har tittelen ”Tre års kjedsomhet? Om å være elev i ungdomsskolen”. Førsteopplaget kom i 2000. Redaktør er professor Gunnar Grepperud, som innledningsvis hevder at ungdomsskolen har havnet utenfor den store reformiveren som preget skole-Norge på 90-tallet. Som seg hør og bør i ei bok der mange forskere skriver, kommer den ikke med noe entydig budskap. Men redaktøren sjøl skriver i sine avsluttende refleksjoner om bl.a. hvor viktig
- relasjonen elev – lærer er, og om det å sette eleven i sentrum
- det er med positiv tilbakemelding og ros, – og om medinnflytelse
- det er med god kopling mellom utdanning og dagligliv (arbeidsliv, kultur, global utvikling)
- med et mangfold mht læringstrategier.

Dette er 11 år etter, fortsatt gode poenger, – og de er i stor grad skrevet inn i denne meldinga.

Jeg er særlig glad for at en samlet komite har samlet seg om å skrive at praktiske aktiviteter skal og må brukes som didaktiske virkemiddel, og at nettopp de praktisk-estetiske fagene er en arena for teoretiske emner, men at samtidig disse fagenes egenart ikke må utslettes.

Vi har mange dyktige lærerutdannere, forelesere og forskere, i Norge. En av dem er Wenche Waagen, NTNU, som på fagsamlinga til kulturskolefolk i Innlandet sist fredag, holdt et innlegg med tittelen Kunstfagenes betydning for barn og unges livskompetanse, der hun bl.a. pratet om ”virkninger og bivirkninger av kunstneriske læringsprosesser. Hennes poenger kan i stor grad brukes på praktisk –estetiske fag rent generelt.

Og det var ikke oppskrift for en koseskole, hun presenterte. Og da koseskole brukt i den harselerende varianten som SV er blitt utsatt for gjennom mange år, om ikke det siste året. En ny forståelse er nå endelig i ferd med å vokse fram, eller komme tilbake., mht disse fagene.

Nei det hun argumenterer for er en mer læringseffektiv skole, i tillegg til det store poenget med danning, ikke bare utdanning, – med livskompetanse.

Hun trakk fram bl.a. følgende positive virkninger og bivirkninger, i stikkordsform:
• Lærer å beherske kompleksiteten (kognitivt, emosjonelt, motorisk)
• Konsentrasjonsevnen trenes
• Mestring og selvbilde
• Lederkompetanse i ung alder
• En velforsynt hukommelse
• Individ OG fellesskap ivaretas
• Drama/teater styrker empati

Teater- og dramaopplæring gjør ungdommene
- tryggere i lesing
- tryggere i kommunikasjon
- mer empatiske
- mer aktive med å uttrykke sin mening
- mer tolerante, større interkulturell forståelse

Og hun la inn sterke argumenter for
- Kunnskap i handling
- Betydning av praksisfellesskap
- Forståelsen av og respekten for taus kunnskap, – som ikke er så lett å få til å gi utsalg på Pisa-måleinstrumentet

Hun understrekte at innefor sosiokulturell læringsteori, som bygger på en forståelse at all læring skjer i en kontekst, her og nå, – en sammenheng som må forstås og spilles på, så må
– læring på intermentalt plan, læring i samhandling med andre,
- komme før læring på intramentalt plan, dvs den indviduelle læringa.

Det stimulerende, trygge og dermed lærende fellesskapet må på plass som en grunnforutsetning, før den individuelle læringa kan ta til på en god måte."

President!

Jeg er glad i stortingsmeldinger og tilhørende komiteinnstillinger. De er sterkt undervurdert som faglitteratur. De er ofte velskrevet, og klokt skrevet. De er kunnskapstunge, og de er ikke minst interessante som en stemningsrapport, skrevet på et bestemt tidspunkt, i en bestemt faglig, administrativ og politisk kontekst.

Denne stortingsmeldinga, og den tilhørende komiteinnstillinga som vi legger fram i dag, er ikke noe unntak. Den forteller leserne det som menes om ungdomsskolen i 2011, – historikken, helsetilstanden i dag, og ikke minst hvilke ambisjoner regjering og storting har for ungdomsskolen framover.

Vurdert ut fra dagens innstilling, er det per dato liten politisk uenighet om kunnskapssyn, tematisk innhold, organisering, læringsmetodikk og finansiering når det gjelder ungdomsskolen. Jeg sa det samme under budsjettdebatten før jul. Jeg gjentar det nå. Og i den grad det er markert uenighet i denne innstillingsteksten, går det like mye på fortida (jfr. Pkt 2.8), som framtida.

Om vi teller opp antall avvikende merknader i denne innstillinga kan det nok se motsatt ut. Jeg fant i alt 58. Men som alltid er det farlig å bare telle når en skal finne fram til fakta som teller.

En merknad der en foreslår at stortinget skal be regjeringa om å gjøre kommunene oppmerksom på en veileder utgitt av Utdanningsdirektorat, er liksom ikke mye i opposisjon til rådende politikk.

Det samme gjelder de merknadene som går på lokalt handlingsrom til å gi valgfagene en lokal tilpasning. Opposisjonen går muligens noe lenger mht å åpne opp for lokal variasjon. Men når de samtidig er svært så påpasselige mht at disse fagene skal ha karakterer og eksamen, så kan det ikke være ment å bli så veldig avvikende og alternativt. Eller de merknadene som understreker det alle er enige om at grunnskole og ungdomsskole og videregående skole skal henge godt sammen, at vi må være særlig oppmerksomme i overgangene, men som opposisjonen i egne merknader dels knytter opp til skolebyggene: Først skal barneskolene forsøksvis samlokaliseres med ungdomsskolene, og lenger ute i innstillinga skal ungdomsskolene forsøksvis samlokaliseres med de videregående skolene. Det blir ikke igjen mange barneskoler i Norge med slike såkalte helhetlige skolesentre, som de blir omtalt som.

En del av merknadene er preget av at de enkelte opposisjonspartier er internt uenige, for eksempel dette med timetall eller har behov for å skrive ut akkurat sin versjon av temaet, for eksempel etter- og videreutdanning av lærere. Greit nok, men ikke veldig opposisjonelt slik samlet sett

Eller leser jeg innstillinga feil, President? For det finnes inne i mellom en lyst til å påføre barneskolen tallkarakterer, til å øke antall eksamener, til differensiering og til nivådeling (om enn mest i realfag, kanskje?), til temaskoler, til ikke å slutte seg til flertallets mål om at å øke den sosiale kompetansen også er viktig , og Høyre ønsker ikke at fysisk aktivitet skal inn på valgfagsmenyen.

Spørsmålet er så om disse restene av den blå kunnskapspolitikken, er nettopp etterlevninger av posisjoner de har forlatt. Fordi de ikke vinner gjenklang verken ute i skole-Norge eller hos skoleforskerne. Eller er de mer som en forsmak å regne, for hva som vil komme med et eventuelt regjeringsskifte? Jeg har sjølsagt mest lyst til å tro det første, men er redd for at den siste antakelsen er mer riktig. Vi så det alle så tydelig under Høyres landsmøte, hvor de gjorde seg flid med å meisle ut en sentrumsprofil, – en lyseblå profil der de stort sett tar opp i seg alt det rødgrønne, men legger til en dæsj med penger og valgfrihet.

Den som lever får se, som det heter, forutsatt da at Høyre vinner neste valg.

SV er uansett svært glad for at vi har fått ei så god ungdomsskolemelding. Ei melding som ikke minst viser god retning, som markerer ei pendlingsvingning i retning av et bredere og dermed mer moderne kunnskapssyn. Som markerer en klar ambisjon om større mangfold metodisk som innholdsmessig. Som viser hvor nødvendig de praktisk-estetiske fagene er for både trivsel, motivasjon og læring. Som markerer likeverdigheten mellom det akademiske – kunstneriske og håndverksmessige. Som understreker betydningen av skolebasert satsing på klasseledelse, kompetanseheving for lærere innenfor regne- og leseopplæring men også alle andre fag som de praktisk – estetiske. Som er opptatt av god og effektiv elevvurdering og tilbakemelding, effektiv både for lærer og elev. Som understreker at det skal et helt samfunn til for å lage en god skole. Foreldre, arbeidsliv, lag og foreninger, folk flest, må engasjere seg i skolen – bry seg, hjelpe til, ikke minst prate skole opp!

Stortingsmeldinga og komiteinnstillinga, inkludert fleie gode opposisjonsmerknader, understreker at både ressurser og kompetanse er viktig. Dette blir ei utfordring vi må ta med oss inn i bl.a. videre budsjettarbeid. SV har bl.a. ressursnorm som en fanesak, ikke minst aktualisert nå gjennom valgfagene. Så vil alltid kommuneøkonomien være en svært så viktig faktor.

Til slutt, verken KUF-komiteen eller KD, Storting eller regjering, er skoleeiere. Det er svært viktig at det framover blir en tett og god kontakt til nettopp skoleeierne, til KS . Det vet jeg også Statsråden er opptatt av. Men også til
- de som arbeider i skolen, til fagbevegelse
- foreldre/foresatte, til FUG
- elever
- lærerutdanningene
- forskningsmiljøene
- nærings- og samfunnslivet.

D.v.s bygge videre på det som har kjennetegnet arbeidet med denne meldinga – medvirkning, prosess

Så skal vi til slutt huske – det finnes allerede my god praksis ute i skole-Norge som på en god måte kommer denne meldinga i møte